Spørsmål og svar om farlig avfall

Bestemmelser om farlig avfall finnes i forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) kapittel 11. På denne siden finner du ofte stilte spørsmål om farlig avfall og tillatelser til håndtering og behandling av farlig avfall.

Definisjoner

Tillatelse til håndtering av farlig avfall

Søknad om tillatelse til behandling av farlig avfall

Finansiell sikkerhet for lagring av farlig avfall

Krav til kompetanse i tillatelsen

Definisjoner

Hva er farlig avfall?

Avfallsforskriften § 11-2 definerer farlig avfall som:
a) avfall som skal klassifiseres som farlig i henhold til vedlegg 1 til kapittel 11
b) annet avfall som skal klassifiseres som farlig i henhold til vedlegg 2 nr. 1 til kapittel 11

Mer om hva som klassifiseres som farlig avfall

Hva er behandling av farlig avfall?

I tråd med avfallsforskriften § 11-3 bokstav e, legger Miljødirektoratet til grunn at "behandling" av farlig avfall er «fysiske, kjemiske eller biologiske prosesser som endrer det farlige avfallets egenskaper».

Om en type håndtering av farlig avfall innebærer "behandling" i henhold til avfallsforskriften, vil kunne by på vanskelige grensedragninger og må vurderes konkret i hvert tilfelle. Å skille/sortere farlige avfallskomponenter fra ikke-farlige komponenter, vil som hovedregel ikke regnes som "behandling" av farlig avfall. Dette kommer av at en ren adskillelse/sortering av farlige avfallskomponenter fra ikke-farlige komponenter neppe kan sies å være en fysisk, kjemisk eller biologisk prosess som endrer de farlige avfallskomponentenes egenskaper.

I en vurdering av om en type håndtering av farlig avfall innebærer "behandling" eller ikke, vil blant annet forurensningsfaren håndteringen medfører være et relevant moment. I saker der denne problemstillingen kommer på spissen, vil Miljødirektoratet gjøre denne vurderingen.

Hva skal til for at avfall opphører å være avfall?

Av forurensningsloven § 27 første ledd følger det at som avfall regnes kasserte løsøregjenstander eller stoffer som noen har kassert, har til hensikt å kassere eller er forpliktet til å kassere. Ifølge § 27 tredje ledd kan løsøregjenstander og stoffer som har blitt avfall, opphøre å være avfall når de som minimum;

  1. har gjennomgått gjenvinning,
  2. er alminnelig brukt til bestemte formål,
  3. kan omsettes i et marked eller er gjenstand for etterspørsel,
  4. innfrir de tekniske kravene som følger av de aktuelle bruksområdene og eventuelle produktkrav og -standarder, og
  5. ikke medfører nevneverdig høyere risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse enn tilsvarende gjenstander og stoffer som ellers kunne blitt brukt.

Det er med andre ord en absolutt forutsetning at stoffet har gjennomgått "gjenvinning", og at det ikke kan gjenstå ytterligere gjenvinningstiltak. Det kan imidlertid variere mye fra avfall til avfall hva som er en fullstendig "gjenvinning". I noen tilfeller kan det holde med kontroll/funksjonstesting eller rengjøring/reparasjon for at avfallet kan sies å ha gjennomgått "gjenvinning".

I en vurdering av de øvrige betingelsene er det naturlig å vurdere punkt 3 og 4 i sammenheng. Her vil det være relevant å se på om det er en etablert vare som det er et fast og varig marked for, og ikke kun enkeltstående tilfeller av etterspørsel. Eksempler som tyder på at det er et etablert marked kan være at stoffet omsettes på råvarebørser eller at det er etablerte markedsvilkår.

I følge punkt 4 må stoffet eller gjenstanden oppfylle de tekniske kravene for de særlige formålene, vilkår i eksisterende regelverk og standarder som er relevante for produktene. Stoffet eller gjenstanden må være i overensstemmelse med relevante tekniske spesifikasjoner og/eller tekniske standarder som er brukt for nye materialer med samme hensikt. Et annet moment i vurderingen er om materialet trenger spesielle tiltak eller spesiell behandling som ikke ville være nødvendig ved bruk av et råmateriale.

Til sist stiller punkt 5 krav om at bruken av stoffet eller gjenstanden ikke vil medføre nevneverdig høyere risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse enn tilsvarende gjenstander og stoffer som ellers kunne blitt brukt. Her er det flere problemstillinger som må vurderes. Det kan være aktuelt å vurdere bruken av stoffet eller gjenstanden i henhold til relevant produktregelverk sammenlignet med regelverket for stoffet eller gjenstanden dersom det anses som avfall. Hvis anvendelse av avfallsregelverket innebærer at miljø og helse oppnår bedre beskyttelse enn anvendelse av produktregelverket, taler det for at stoffet eller gjenstanden må anses som avfall.

Det er avfallsbesitteren som skal gjøre vurderingen om avfallet kan anses for å ha opphørt å være avfall. Vurderingen kan bli fulgt opp ved tilsyn av forurensningsmyndigheten.

Tillatelse til håndtering av farlig avfall

 Når er det nødvendig med tillatelse til håndtering av farlig avfall?

Det følger av avfallsforskriften § 11-6 at all "håndtering" av farlig avfall krever tillatelse etter forurensningsloven.

Innsamling og transport av farlig avfall krever ikke tillatelse etter forurensningsloven. Det er imidlertid ikke tillatt å transportere farlig avfall uten at avfallet er deklarert og at et deklarasjonsskjema følger transporten. Transport av farlig avfall er omfattet av ADR-regelverket.

Hvem avgjør søknader om tillatelse til håndtering av farlig avfall?
"Håndtering" av farlig avfall er en fellesbetegnelse for "mottak", "mellomlagring", "gjenvinning" og "behandling". Av avfallsforskriften § 11-16 annet ledd følger det at fylkesmannen har myndighet til å gi tillatelse til "mottak" og "mellomlagring" av farlig avfall. "Behandling" av farlig avfall er det derimot Miljødirektoratet som har myndighet til å gi tillatelse til, jf. avfallsforskriften § 11-16 første ledd.
Fylkesmannen har altså i utgangspunktet ikke myndighet til å gi tillatelse til "behandling" av farlig avfall. Miljødirektoratet kan imidlertid delegere enkeltsaker om "behandling" av farlig avfall til avgjørelse hos fylkesmannen når dette anses hensiktsmessig.

Søknad om tillatelse til behandling av farlig avfall

Hva skal en søknad om tillatelse til behandling av farlig avfall inneholde?

Det følger av forurensningsloven § 12 at en søknad om tillatelse etter § 11 skal gi opplysninger som er nødvendige for å vurdere om tillatelse bør gis og hvilke vilkår som skal settes. En søknad om tillatelse til behandling av farlig avfall må som et minimum inneholde relevante punkter fra Miljødirektoratets veileder for søknad om tillatelse til virksomhet etter forurensningsloven for landbasert industri. Søknaden bør også vise til punkter som ikke er relevante med en kort begrunnelse for hvorfor det ikke er relevant.

Hvilken informasjon om avfallet og behandlingen skal søknaden inneholde?

En søknad om tillatelse til behandling av farlig avfall må inneholde informasjon om hvordan avfallet skal behandles med beskrivelse av prosesser, avfallsstrøm og teknikker, og om teknikkene som benyttes er beste tilgjengelige teknikker (BAT). Et flytskjema for prosessen bør være vedlagt søknaden. Det er viktig å vise hvordan behandlingen fjerner farlige stoffer fra omløp og angi hvilken rensegrad behandlingen gir for relevante stoffer.

Søknaden må også spesifisere hvilke avfallstyper med avfallskoder bedriften søker om å motta, behandle og mellomlagre, samt hvilke mengder avfall bedriften søker om å motta, om å behandle og å ha på mellomlager samtidig. Dersom det oppstår nye avfallsfraksjoner som følge av behandlingen, må dette spesifiseres og det må beskrives hvordan de nye avfallsfraksjonene vil håndteres.

Søknaden må også gi informasjon om lagringsforhold for farlig avfall, og inkludere en risikovurdering for håndtering og lagring av farlig avfall.

Skal en søknad om behandling av farlig avfall inneholde en konsekvensutredning?

Ved søknad om ny eller endret tillatelse til behandling av farlig avfall kan det være behov for konsekvensutredning. Forskrift om konsekvensutredning vil oppdateres i nær framtid, og informasjonen på denne siden vil oppdateres i henhold til dette. Inntil den nye forskriften er klar, kan Miljødirektoratet kontaktes for veiledning om regelverket for konsekvensutredning.

Finansiell sikkerhet for lagring av farlig avfall

Hvilke krav stilles til finansiell sikkerhet for lagring av farlig avfall?

Kravet om finansiell sikkerhet for lagret farlig avfall ved mottak-, mellomlagring- og behandlingsanlegg for farlig avfall skal sikre at det er midler til å dekke kostnadene forbundet med håndteringen av det farlige avfallet som er lagret ved anlegget ved nedleggelse, stans eller betalingsproblemer.

Uten økonomisk sikkerhet er det en risiko for at staten må dekke disse kostnadene som virksomheten som driver anlegget selv er ansvarlig for. For å sikre at forurenser betaler stilles det krav om at virksomheten etablerer en økonomisk sikkerhet for denne kostnaden.

Hvem godkjenner finansiell sikkerhet for lagring av farlig avfall?

For behandlingsanlegg for farlig avfall med tillatelse fra Miljødirektoratet, er det Miljødirektoratet som skal godkjenne sikkerhetsstillelsen. For mottak- og mellomlagringsanlegg for farlig avfall er det fylkesmannen som er myndighet og skal godkjenne sikkerheten.

Uten en godkjent sikkerhetsstillelse kan det ikke mottas farlig avfall ved anlegget, med mindre den aktuelle forurensningsmyndigheten har innvilget en midlertidig utsettelse av kravet. For tillatelser til mottak- og mellomlagringsanlegg som er gitt av fylkesmannen før 1. januar 2016 har kravet til finansiell sikkerhet en overgangsordning på to år, frem til 1. januar 2018, jf. avfallsforskriften § 11-18.

Hvordan skal størrelsen på den finansielle sikkerheten beregnes?

Den finansielle sikkerheten skal dekke de kostnadene som maksimalt kan tenkes å oppstå ved videre håndtering av det farlige avfallet. Størrelsen på sikkerheten skal beregnes ut fra den maksimale mengden av de typene farlig avfall som virksomheten kan motta, behandle og lagre i henhold til tillatelsen. Dette gjelder selv om den faktiske lagringskapasiteten til anlegget er mindre enn tillatt lagringsmengde.

Beløpet fastsettes basert på en beregning av maksimal kostnad inkludert merverdiavgift. Miljødirektoratet har utarbeidet et regneark med veiledning for beregning av finansiell sikkerhet som blir tilsendt bedriftene når sikkerheten skal etableres.

Virksomheten skal hvert femte år – eller oftere om forurensningsmyndigheten krever det – vurdere om sikkerhetsstillelsen er tilstrekkelig til å dekke kostnadene med å ta hånd om alt farlig avfall ved virksomhetens anlegg ved nedleggelse, stans eller betalingsproblemer.

Når vurderingen er foretatt, skal den rapporteres i forbindelse med virksomhetens egenrapportering. Forurensningsmyndigheten kan både endre kravet til størrelsen på sikkerheten dersom nye opplysninger eller andre forhold tilsier at dette er nødvendig, eller stille krav om ytterligere sikkerhet.

Hvilke typer finansiell sikkerhet kan godkjennes?

Miljødirektoratet anser to typer finansiell sikkerhet som tilstrekkelig: kontopant og påkravsgaranti. Virksomheten skal i utgangspunktet velge én av disse. Det kan unntaksvis og etter en konkret vurdering aksepteres en annen form for sikkerhetsstillelse. Dette må i tilfelle avklares med Miljødirektoratet.
Miljødirektoratet har utviklet maler som alltid skal brukes ved etablering av finansiell sikkerhet som blir tilsendt bedriften når sikkerheten skal etableres.

  • Alternativ 1 – kontopant:
    Finansiell sikkerhet i form av kontopant innebærer at virksomheten oppretter en konto i en bank med beløpet som det kreves sikkerhet for.

    Forurensningsmyndigheten skal ha pant i innestående på konto. Kontoen skal være sperret, og skal kun disponeres av forurensningsmyndigheten, eller forurensningsmyndigheten og virksomheten i fellesskap. Kontopant gir en reell sikkerhet gjennom hele tidsperioden og er enkel å administrere.

    Kontoen det skal etableres pant i må være i en norsk bank, og våre maler må benyttes.

  • Alternativ 2 – påkravsgaranti («on demand») fra bank:
    Påkravsgaranti er en type garanti som gir forurensningsmyndigheten rett til å få utbetaling under garantien uten å måtte bevise/sannsynliggjøre at det foreligger et mislighold, for eksempel betalingsmislighold/insolvens eller konkurs, hos virksomheten. Ved en påkravsgaranti har forurensningsmyndigheten krav på betaling etter påkrav.

    Påkravsgaranti fra bank godtas som tilfredsstillende sikkerhet dersom den er utformet som en ubetinget påkravsgaranti i samsvar med våre maler. Påkravsgarantien etableres ved at virksomheten kjøper en garanti av en bank. Vi godkjenner ikke forsikringsselskap som garantist.

Hva skjer med den finansielle sikkerheten ved eierskifte av anlegget?

Tillatelsen til en virksomhet er knyttet til en lokalitet og samme tillatelse vil kunne brukes av den nye eieren. Forurensningsmyndigheten vil kun endre organisasjonsnummer, navn på bedriften og adresse i tillatelsesdokumentet. Den finansielle sikkerheten er imidlertid normalt knyttet til et organisasjonsnummer. Dette betyr at det nye driftsansvarlig selskapet må etablere en ny finansiell sikkerhet for at myndigheten skal ha gyldig sikkerhet for eventuelle krav.

Nytt driftsansvarlig selskap kan ikke drive i henhold til tillatelsen før forurensningsmyndigheten har mottatt og godkjent ny tilfredsstillende finansiell sikkerhet fra det nye driftsansvarlige selskapet. Tidligere driftsansvarlig selskap er ansvarlig etter tillatelsen frem til nytt driftsansvarlig selskap har etablert finansiell sikkerhet, og denne er godkjent av forurensningsmyndigheten.

Forurensningsmyndigheten kan, om det er nødvendig, justere beløpet det skal stilles finansiell sikkerhet for.

Krav til kompetanse i tillatelsen

Hva betyr det at bedriften i den daglige driften skal råde over dokumentert kompetanse i kjemi/biologi/fysikk?

For at kompetansen skal være tilgjengelig i den daglige driften kreves det at personer med kompetanse er til stede ofte nok til å kunne avdekke og følge opp utfordringer som oppstår i den daglige driften. Hensikten med kravet er å sikre at personer med kompetanse kjenner anlegget godt og er tilgjengelig for raskt å kunne ta tak i problemer, og hindre at miljøfarlige situasjoner oppstår.

Hvor ofte personen skal være til stede vil blant annet avhenge av type anlegg, hvor komplisert og stabil driften er, og hvor kompetente ansatte ved anlegget er. Ved større behandlingsanlegg for farlig avfall med komplekse behandlingsprosesser og/eller fare for stor miljøpåvirkning, forventer vi at vedkommende er til stede tilnærmet daglig.

Ved små, enkle anlegg med stabil drift og kompetente ansatte, kan personen(e) med kompetanse være til stede sjeldnere, som en gang i uka eller annenhver uke. Personen(e) må likevel være tilgjengelig og kunne stille på kort varsel de øvrige dagene. Det må også være tydelig at kompetansen skal kunne brukes til mindre avgjørelser, og at det ikke er en stor barriere for å ta kontakt.

Bedriften skal kunne dokumentere hvordan personen(e) med kompetanse deltar i den daglige driften for å sørge for at hensikten med kravet blir oppnådd.

Hva betyr det at bedriften skal ha tilstrekkelig kompetanse på anlegget til å vurdere miljørisiko for sin virksomhet?

Vi presiserer at dette ikke er et krav om kompetanse til å utføre en risikovurdering, men et krav om å kontinuerlig kunne vurdere miljørisiko knyttet til virksomheten. Det må være kompetanse på anlegget til å vurdere om noe man gjør kan endre risikobildet, og til å forstå miljørisikovurderingen som foreligger og hvordan man bruker denne.

Dette går ut på å kunne vurdere hva som kan gå galt, hva som er greit å gjøre og ikke, hvordan man kan håndtere ulike typer avfall og lignende. Ansvarlig for dette trenger ikke nødvendigvis å besitte en formell kompetanse. Relevant erfaring og dokumentert opplæring kan være tilstrekkelig.

Kan opplæring i håndtering av farlig avfall gjøres internt?

I tillatelsen er det krav om at alle som håndterer farlig avfall i bedriften skal ha dokumentert opplæring i slik håndtering. Det er ikke spesifisert at dette skal være ekstern opplæring. I kravet ligger det imidlertid at det skal kunne dokumenteres at det er gitt en opplæring som er tilstrekkelig for den type håndtering av farlig avfall som personen skal utføre.

Dersom en virksomhet velger å gi denne opplæringen med bedriftsinterne eller eksterne kurs må det kunne dokumenteres at kurset omhandler alle relevante tema, og at opplæringen er tilstrekkelig for å sikre en god nok forståelse for den risikoen som er forbundet med arbeidet som skal utføres. Virksomheten må sikre at kursholder har dokumenterte relevante faglige kvalifikasjoner. Virksomheten må kunne dokumentere at alle ansatte det er relevant for har fått nødvendig opplæring.

Tema

Kategori