Bernkonvensjonen har hatt stor innvirkning på norsk rovviltforvaltning, og forplikter blant annet Norge til å ta vare på vår del av ulvebestanden Foto: Kim Abel, naturarkivet.no

Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonen verner europeiske arter av ville planter og dyr og deres naturlige leveområder. Avtalen gjelder i første rekke vern av arter og områder som krever samarbeid mellom flere stater, og den legger særlig vekt på vern av truede og sårbare arter og dyrearter som vandrer over større områder. I de senere år har partsmøtet også fokusert på Bernkonvensjonen som et mulig regionalt redskap for gjennomføring av relevante mål vedtatt i Konvensjonen om biologisk mangfold.

Offisielt navn på norsk og engelsk

Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder.

Convention on the Conservation of European Wildlife and Natural Habitats.

Hverdagsnavn

Bernkonvensjonen.

Formål og virkeområde

Konvensjonens bestemmelser må nedfelles i norsk lovgivning for å få rettsvirkning i Norge.

Konvensjonen har hatt vesentlig betydning for utformingen av viltloven, som ble vedtatt i 1981 og som blant annet innførte prinsippet om at alle landpattedyr, fugler, amfibier og krypdyr er fredet, dersom det ikke særskilt er åpnet for jakt, fangst eller innsamling av enkelte arter. Viltloven gir også hjemmel til å forby og regulere jakt og fangstmetodene i samsvar med konvensjonen.

Konvensjonen har hatt stor innvirkning på norsk rovviltforvaltning, fordi den ikke tillater ordinær jakt og fangst på ulv, jerv og bjørn. Konvensjonen har også hatt betydning for utformingen av enkelte deler av naturmangfoldloven, som ble vedtatt i 2009, og som blant annet erstatter den gamle naturvernloven samt enkelte deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven.

Dyre- og plantearter som i første rekke skal sikres et vern er samlet i tre lister. En fjerde liste omhandler forbudte jakt og fangstmetoder.

Organisering

Konvensjonen forvaltes av en komité som består av representanter fra medlemslandene og land med observatørstatus. Komiteen har årlige partsmøter og skal sikre at landene lever opp til konvensjonens bestemmelser. Komiteen fortolker konvensjonens bestemmelser og foreslår tiltak for å styrke implementeringen av konvensjonen i medlemslandene.

Frivillige organisasjoner har ikke plass i komiteen, men spiller likevel en stor rolle. Faglig kvalifiserte organisasjoner har i hovedsak anledning til å delta på møtene som observatører, dersom generalsekretæren i Europarådet blir varslet om dette minst tre måneder før komiteens årlige møte og det ikke blir nedlagt protest fra minst en tredjedel av medlemslandene.

Nasjonale organisasjoner skal godkjennes av forvaltningsmyndigheten i det enkelte medlemsland, før Europarådet varsles om ønsket deltagelse. Vanligvis er det organisasjonene som ber om at komiteen vurderer enkeltsaker, hvor et medlemsland etter organisasjonens mening ikke overholder konvensjonens bestemmelser.

Norge og konvensjonen

Bernkonvensjonen ble åpnet for undertegning den 19. september 1979, og Norge undertegnet samme dato. Konvensjonen ble ratifisert i 1986, og den trådte i kraft 1. september samme år. Konvensjonen omfatter ikke Svalbard og Jan Mayen. Norge har likevel forpliktet seg til å fremme en nasjonal naturvernpolitikk i samsvar med bestemmelsene i Bernkonvensjonen også for disse områdene, med ett unntak, og det angår forvaltningen av polarrev på Svalbard.

Miljøverndepartementet er den ansvarlige myndigheten for konvensjonen og har delegert forvaltningsansvaret til Miljødirektoratet. Direktoratet deltar på møtene i komiteen som forvalter konvensjonen (partsmøtene) og har ansvar for at den blir iverksatt i Norge.

EU, 51 europeiske og fire afrikanske stater har tiltrådt konvensjonen.

Kategori

Relaterte lenker