Miljødirektoratet har det sentrale forvaltningsansvaret for sjøfugl. Andre etater har roller og ansvar i en situasjon med oljeskadet sjøfugl. De mest sentrale er Kystverket, Mattilsynet og fylkesmannen. Her bilde av en oljeskadet ærfugl. Foto: Morten Ekker.

Om vasking av oljeskadet sjøfugl

Norske myndigheter er restriktive med å vaske oljeskadet sjøfugl. Miljødirektoratet har det sentrale forvaltningsansvaret for sjøfugl. Vår vurdering er at det ikke er aktuelt å rehabilitere oljeskadet sjøfugl annet enn for arter der hvert individs overlevelse har betydning for bestanden. For tiden gjelder det bare stellerand og dverggås i Varanger- og Porsangerfjorden i Finnmark.

Bilder og beskrivelser av oljetilgrisete sjøfugl fører ofte til krav om at noe bør gjøres - avliving og krav om vasking - fordi en vil spare fuglene for lidelse.

Ulike interessenter har ved tidligere hendelser satt i gang vasking og avliving. Etter en endring av dyrevelferdsloven i 2009, falt hjemmelsgrunnlaget for lokalt iverksatte aksjoner bort. Det er dermed ikke lenger tillatt med privat initiativ for vask og avliving av oljeskadet sjøfugl.

Miljødirektoratet har det sentrale forvaltningsansvaret for sjøfugl. Andre etater har roller og ansvar i en situasjon med oljeskadet sjøfugl. De mest sentrale er Kystverket, Mattilsynet og fylkesmannen.

Årsaker til at miljømyndighetene som oftest ikke vasker oljeskadet sjøfugl:

  • Vasking er svært ressurskrevende: Hvor vellykket dette blir, avhenger av en rekke faktorer uavhengig av selve vaskeprosessen - som værforhold, tilgjengelighet, type olje og giftighet med mer.

  • Innfanging og behandlingen stresser sjøfuglene og kan påføre dem betydelige lidelser: Bare et fåtall fugl lar seg fange inn og vaske.

  • Fugler som overlever selve vaskeprosessen, kan ha indre skader som følge av giftigheten av oljen: Det finnes lite dokumentasjon på hvor mange av de sjøfuglene som vaskes, som overlever.

  • Vasking vil bare i sjeldne tilfeller ha bestandsmessig effekt.

Liten bestandsmessig effekt

Miljødirektoratets vurdering om at rehabilitering ikke har noen bestandsmessig betydning, underbygges fra tidligere hendelser nasjonalt og internasjonalt.

Få sjøfugler ble satt ut i naturen igjen etter tidligere oljevernaksjoner med fuglevask:

  • Rocknes-forliset i 2004: 81sjøfugl satt ut etter vask.
  • Utslipp i Glomma i 2006: 45 fugler satt ut etter vask.
  • Server-forliset i 2007: 24 sjøfugl satt ut etter vask.
  • Full City-grunnstøtingen i 2009: 96 sjøfugl satt ut etter vask.
  • Internasjonalt: Gjennomsnitt på rundt 60 fugler per aksjon.

Overlevelsen til disse fuglene på lang sikt er usikker.

Rehabilitering som tiltak ble drøftet under arbeidet med den nordiske handlingsplanen for sjøfugl. Det var enighet om at det ikke kan forventes at rehabilitering vil ha noen effekt på bestandsnivå, men at tiltaket bør vurderes for veldig små og truete bestander av sjøfugl. Generelt fikk tiltaket lav prioritet. Det ble ikke fremmet som et tiltak i handlingsplanen.

Etikk og dyrevelferd

Oljeskadet sjøfugl påføres lidelser når de skal samles inn og behandles. Vanligvis vil en ikke få tak i oljeskadde fugler før forgiftning og vekt/varmetap har ført til sterk svekking. Det er også disse individene som vil ha minst potensial for å overleve selve vaskeprosessen.

Erfaring viser at mange fugler dør underveis i/etter behandlingen. I Langesund etter Full City-grunnstøtingen ble 181 oljeskadet fugl samlet inn og tatt med til mottaket i løpet av aksjonen. Av disse ble 96 vellykket rehabilitert. 85 fugler døde i mottaket, 22 av disse etter ferdigbehandling.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) gjennomgikk materialet av døde fugler. Det viste seg at kondisjonen hos de fuglene som hadde blitt forsøkt vasket, var dårligere enn hos de som ble funnet døde eller avlivet straks etter at de ble funnet. Det var også flere fugler som var dødelig utmagret blant de vaskede fuglene enn de som ikke ble vasket.

Så lenge rehabilitering ikke kan anses som et bestandsbevarende tiltak, legger Miljødirektoratet stor vekt på den etiske og dyrevelferdsmessige siden av saken. Mattilsynet har utredet dette etter dyrevelferdsloven. De tar utgangspunkt i tre alternative måter å tilnærme seg en situasjon der dyr blir utsatt for oljeskade på: rehabilitering, avliving og å ikke gjøre noe.

Mattilsynet poengterer at det ved valg mellom de alternative metodene også må tas hensyn til at eventuelle tiltak ikke må føre til enda større lidelse. De viser også til at både innfanging og/eller avliving av syke og skadde dyr i enkelte situasjoner kan føre til at friske dyr blir syke eller skadet.

Avliving av dyr er ikke i strid med dyrevelferdsloven dersom det skjer på en forsvarlig måte. Mattilsynet sier at håndtering av ville dyr på den måten som rehabiliteringen innebærer, normalt er i strid med lov om dyrevelferd dersom dette må regnes som «unødig». Det enkelte individs lidelse kan anses for å være unødig dersom det ikke har betydning for artens overlevelse.

De framholder at alternativet om å ikke foreta seg noe med noen eller alle de berørte dyrene i enkelte situasjoner, kan være det mest forsvarlige alternativet etter dyrevelferdslovens §3.

Det må dermed i hver enkelt situasjon foretas en konkret vurdering av hvilke tiltak som kan gjennomføres på en forsvarlig måte. Mattilsynet, Miljødirektoratet og Kystverket har i dag et formalisert samarbeid for å foreta denne vurderingen ved en konkret hendelse med oljeskadet sjøfugl (blant annet gjennom Kystverkets rådgivende gruppe).

Rehabilitering av sjøfugl er komplisert

Rehabilitering er et komplisert tiltak. Hvor vellykket dette er avhenger av en rekke faktorer.

Norskekysten består for en stor del av glatte svaberg og grov blokkstrand, hvor innsamling av fugl er meget vanskelig. Værforholdene når et skip forliser er dessuten ofte ekstreme.

Norges lange kystlinje er tynt befolket og med vanskelig framkommelighet til lands. Det er derfor store logistikkutfordringer for de som skal fange inn fugl. Type olje og toksisiteten til denne er også viktige faktorer.

I tillegg kommer det an på hvilke sjøfuglarter det er snakk om, størrelse, alder, grad av oljetilsøling, tid på året og hvor fort fuglene fanges etter tilsøling.

Avliving

Miljødirektoratet (daværende Direktoratet for naturforvaltning) konkluderte i 2010 med at erfaringen tilsier at avlivingsaksjoner med skyting i felt bør unngås. Hovedgrunnen er at dette kan skremme friske fugler inn i tilgrisede områder og dermed øke skadeomfanget. Dessuten kan det for enkelte arter være vanskelig å vurdere oljeskaden, spesielt for arter med svart fjærdrakt, som skarveartene.

Mattilsynet mener dyrevelferdsloven tilsier at vi mennesker skal håndtere dyr på en respektfull måte mens de lever. Når forholdene tilsier det, kan dyr avlives på en forsvarlig måte. De individene som er i så dårlig forfatning at de lar seg fange inn, bør som hovedregel avlives.

Ved tidligere hendelser med oljeskadet sjøfugl har ulike interessenter iverksatt avliving i større skala. Dette fordi man ville spare individet for lidelser. De ble i hovedsak gjennomført med henvisning til hjemmel i daværende dyrevernlov.

Loven er nå endret, og hjemmelsgrunnlaget for denne type lokalt iverksatte aksjoner er bortfalt. Nåværende lov om dyrevelferd har opprettholdt hjelpeplikten, men avgrenset denne til enkelte individer.

I Ot.prp. nr. 15 (2008-2009) Om lov om dyrevelferd står det:

«Likeledes er det ikke intensjonen at bestemmelsen om hjelpeplikt skal komme til anvendelse i tilfeller der et større antall ville eller forvillede dyr er utsatt for sykdom, skade eller annen lidelse utenom det normale, eksempelvis skadet sjøfugl som følge av oljesøl. I slike tilfeller kommer varslingsplikten etter § 5 til anvendelse. Aktuelle myndigheter må da vurdere om det skal iverksettes tiltak og hvem som er ansvarlig for gjennomføringen.»

Varslingsplikten i § 5, som er omtalt samme sted, viser til:

«Det er aktuelt at dyrevelferds- og naturforvaltningsmyndighetene og eventuelle andre sektormyndigheter i fellesskap vurderer om det skal iverksettes tiltak. Det vil være naturlig å legge vekt på belastningene på dyret, kostnadene ved tiltaket og hvorvidt tiltaket har betydning for overlevelse av truede bestander.»

Ettersom det er sjelden at hendelser eller forutsetninger rundt dette rent logistisk, topografisk, artsmessig eller lignende, kan det ikke etableres en standard prosedyre eller fast strategi. I videre drøftinger med Kystverket om slike forhold bør det sikres at Kystverket adresserer konkrete saker til Miljødirektoratet, som så vil ta stilling til aktuelle tiltak ut fra den foreliggende situasjonen.

Tema